Magisk glitrevinter og Buddhas første snørekjøring

Når vi våknet i dag og så at solen gnistret om kapp med snøkrystallene, var det ikke snakk om noe annet enn å sprette inn i superundertøyet, kaste sette Buddha i bilburet og eeeerrrrrn'e opp til hytta på Ljøsheim.

Å kjøre innover fjellet blant høyreiste trær med snøtunge grener gir meg en slik deilig ro og på samme tid ekstatisk lykkefølelse. Snø! Vinter! Åh, som vi elsker denne årstiden!



Vi kom fram til en hytte som sukket og bar seg over all den tunge snøen på taket. Uhhuuu! (T_T)
Det var ikke spørsmål om å la den skjelve og slite med den børen der, så første post var å klatre opp på taket for å bli kvitt litt et tonn snø. Det er noe tilfredsstillende med å være ute i solen og måke snø. Du er så utrolig til stede i det du gjør, du sliter og svetter og gjør noe med mening i. Og squeeee, det er så morsomt å kjenne det kile i magen når man rutsjer ned taket fordi det var glatt! (^.^)







Det er fint at Buddha får vært med og sett oss gjøre sånne "rare" ting. Jo mer han blir sosialisert som unghund, jo mer vil han takle i voksen alder. Og det vi ønsker er jo en kompis som kan bli med på alt, som klarer å aktivisere seg selv og slappe av selv om det er mange forstyrrelser i omgivelsene.

I går var vi på dyrebutikken og fikk tilpasset hans første trekksele! Ikke alltid enkelt med blandingsraser a la Buddha, som både er beinete i front og dype i kassa. Men Anita på Hero's klarte (soya)biffen, og å ha på seg sele var nema problema syntes Buddhisen.

Jeg vet at huskier som regel starter tidlig med trekk, gjerne ved 7 måneders alder slik som Buddha er nå. Likevel har jeg nok regelen om at hunden skal være ferdig utvokst godt implementert i blodet.
Ledd og skjellett i vekst skal passes på, en overbelastning kan lett føre til senskader. Det er derfor unghunder som trenes i agility anbefales agility uten hopp før to års alder (med forbehold om ulik utvikling i ulike raser).

Kjekken!

Å se nypreppede løyper bade i glitrende diamanter er uimotståelig for meg. Da er det enten brett eller langrennsski som gjelder, og det litt kvikt. Så jeg dro fram blå swix og satte i gang med klargjøring av ski. Da det gikk opp for Buddha at mamsen hadde tenkt seg ut på tur, var det et par enorme seløyne som stirret forventningsfullt på meg. Moum? Parp? Sukk.
Jeg hadde med snørekjøringsselen, og tenkte at jeg like godt kunne introdusere ham til den på en liten tur i løypa.



Og det gikk over all forventning! Han var ganske var på hvor skituppene befant seg og gikk litt til venstre, men når bakken skrånet slakt nedover satte han opp farten og la seg i selen som bare det!
Det er ikke måte på hvor mye "braaaa" og "dyktiiiiiiiig" han fikk!
Følelsen av å suse av gårde sammen med en kjempestolt bepelset turkamerat er det lite som slår. Jeg smilte så bredt at absolutt alle skiløperne jeg passerte smilte og hilste tilbake. Den smitter, denne turgleden!



Jeg klarte å styre trangen til å bare suse avgårde til verdens ende, med tanke på Buddha som ikke har bygget opp muskelmassen sin og ikke tåler så veldig mye før han er sliten. Vi kom hjem til Ronny som hadde fyrt opp i ovnen og brummet fornøyd. Han hjalp til med litt stretching på Buddhisen, tror det var godt etter livets første snørekjøring.

Oh..so...tireeed

Neste helg blir det definitivt hyttetur igjen, det er noe eget ved å stå opp og se endeløs, snøfylt utmark ligge og vente på at skiløperne skal komme seg ut. Ahhh, bliss!



Swix og Rex-klem fra Silje