Innlegg
Nå sitter jeg her med Pinapple Vanilla Coconut Banana Pancakes og en deilig kopp kaffe - og prøver å fange essensen fra den tropiske stemningen i Negril, hvor jeg satt på Foote Prints med ananas-pannekaker og Blue Mountain kaffe.
Men bare små hint av paradiset streifer nervesystemet, som gir beskjed til følelsessenteret i hjernen om å rykke litt på smilebåndet.
Så jeg finner fram reisedagboken og bildene, og kjenner litt på lykken.
Jamaica. Mine drømmers reisemål fra jeg var tenåring. Åh, som jeg ønsket å få komme dit. Det bor en utemmelig hippie i meg, som elsker reggae, regnbuer og rastakulturen. Så når vi endelig landet i Negril, var jeg spent på om jeg ville få alle mine forestillinger revet ned (som jeg fikk på Cuba), og at jeg måtte omstille det visuelle bildet jeg hadde av the land of the dreadlock rasta.
Men vet dere, Jamaica er så stereotypt som du forestiller deg!
Den mest kjente frasen er "ya'mon, no problem!", og det er slik stemningen er. Det kan hende du sitter der med kun tre vegger på huset "and nothing going on". Men da maler du skuret i de fineste fargene du vet om, og gjør det beste ut av det!
Fargebruken i Jamaica er nemlig fantastisk, og jeg spurte Ronny peeent om vi kunne male huset lilla med gule karmer når vi kom hjem? Pretty pleeease? (^.^)
Det største kultursjokket for oss var å venne oss til at alle røyket marihuana, og at det er nettopp det alle forsøker å prakke på deg. V kunne gå forbi gamle bestemødre, unge mødre som ammet; hvem som helst. Og spørsmålet var alltid "smoke?". Og når vi sa nei, var neste spørsmål "Ok, taxi?".
Etter tre skritt på stranden kom en fyr og presenterte seg som "the local farmer". Åååå så koselig, utbrøt veggisen. Helt til vi fant ut at en farmer på Jamaica ikke akkurat dyrker poteter og gulrøtter slik vi gjør på Hedmarken...
Elaine lærte oss den magiske koden. Om du blir spurt, si "We fine, mon, no problem", og de svarer "ah, respect 'mon. Respect". For det er så klart helt åkei å ikke røyke der nede. Selv om folk tasler forbi med bæreposer stinne av hasj og traller fornøyd. Helt unreal.
En annen ting. Følg litt med på folk. Av erfaring hadde de som var godt innrøyket gule øyne. De var som regel bare rolige og hæppi hele gjengen. Men så møtte du på de med røde øyne. Og da var det gjerne litt sterkere saker inne i bildet. Kokainen har begynt å ta over for marihuanaen. Så kom ikke å si at det ene ikke fører til det andre, mmkay?
Apropo fraser, så tok det ikke lang tid før vi snakket like bredt som den mest hardbarkede jamaicaner. Det bare blir sånn, rett og slett. Og jamaicansk er og blir det herligste jeg hører. Ronny pleier å finne klipp på Youtube fra Jamaica, bare for å se meg stråle lykkelig hver gang jeg hører den chille talemåten.
Vi gikk mye i Negril, og fikk sett både "concrete jungle" og de mer estetisk anrettede turiststedene. For oss var det å spille sjakk med en iskald Red Stripe på Rick's mens vi hørte på live reggae og så på klippestuperne, selve svaret på lykke. Det er noe med reggaetoner som bare senker pulsen tusen hakk, og gir deg fokus på hva som er det viktige i livet.
Sosiologisk sett har Jamaica en del interessante vinklinger, særlig når det gjelder samfunnsbidrag. Særlig i Montego Bay så vi hundrevis av nipsbutikker, alle med samme innhold. Alltid satt innehaveren utenfor i en plaststol og virket mer eller mindre uengasjert. Hun ene vi kom i snakk med sa "Yeah, we all have the same, and nothing going on". Samtidig så er det svært mange som ikke gjør noe som helst, som heller satser på et lukrativt salg av marihuana og armbånd. Ahem.
Så hvorfor denne antydningen til å være så tiltaksløse? Hvorfor den stadig økende kriminaliteten?
Kingston regnes for å være en av verdens farligste byer. Vi holdt oss til Montego Bay og Negril, men kunne likevel ane en annen stemning idet vi noen ganger havnet i "feil" gate. Concrete jungle, mon.
Den karibiske perlen strekker seg ikke mer enn 10.991 kvadratkilometer, og er ikke akkurat underbefolket. Det er kamp om arbeidsplassene, noe som igjen genererer fattigdom og mer kriminalitet.
Jamaicas hovedøkonomi besto i stor grad av sukkerrørplantasjer, som raste sammen da slavehandelen ble forbudt i 1834. Dermed sto ikke lenger Jamaica som hovedleverandør av sukker, og tidligere slaver fikk problemer med å skaffe seg jobb og egen jord.
Man skulle tro at turismen i seg selv ville være en sterk inntektskilde, hvilket den også er. Men som så mange andre reformer, så legger det jamaicanske velferdssystemet opp til at de rike blir rikere, og de fattige blir fattigere. Den nærmest apatiske passiviteten som hersker i de fattige bydelene sørger for en nedadgående spiral som kan bli tung å vende.
Jeg er veldig glad Cortney Lewin, vår überkule taxisjåfør insisterte på å vise oss the REAL Jamaica. Vi var så mettet på inntrykk etter hver kjøretur at det var bare å dra rett ned på dykkesjappa for å bearbeide alt sammen, samtidig som vi slo av en god prat med intruktørene. Siden det var flåttsesong, hadde vi hendene fulle med å de-flåttifisere dykkehundene Rambo, Trinity og Nestor, samtidig som vi passet på å fylle magene deres med alskens nam.
Det finnes så mange steder i verden som to eventyrlystne ivrer etter å utforske. Men om vi først skal reise tilbake til et sted vi allerede har vært, er nok Negril en av våre absolutte favoritter!
Jeg har skrevet om opplevelsene fra Jamaica flere ganger, dere kan lese dem her:
 |
| Jamaica 2010 |
Nå lager solen gnistreglitter i snøen utenfor, så det er på tide å rykke seg ut av den tropiske modusen og finne fram skiene og huskyen!
Drømmes senere, folkens!
No problem-klem fra Silje
0 raffe kommentarer:
Legg inn en kommentar