Stressmestring - om å finne balansen

Det er en evig balansegang, dette med å vite når man trenger ro og når man trenger handling.

I vårt samfunn har vi så mange krav rundt oss hver eneste dag, at det er nærmest umulig å leve opp til alle sammen. Vi skal prestere på skole og jobb, være aktive, holde kontakten med alle venner og all familie, løpe fra oppgave til oppgave. Og kjære deg, har du ikke fokusert på selvutvikling i det siste? Du må da vite at du ikke kan være den du er nå, skjerp deg og bring fram litt dybde! Jepp, man kan ramse opp kravene i det uendelige. I tillegg har du kanskje uforutsette hendelser i omgivelsene, som kan være vanskelig å takle mentalt -i tillegg til alle de andre forventningene.

Og her kommer den vanskelige biten. Ta seg tid til å stresse ned, bearbeide og prosessere inntrykkene og opplevelsene. Samtidig som det noen ganger er på sin plass å komme seg opp og ut, gjøre noe aktivt for å distansere seg. Prossesere, distansere. HvaNårHvor?

Den innebygde hippien i folk omfavner gjerne yogaen og psykologien rundt stressmestring. At man skal bli flinkere til å si nei, trappe ned, ha ro rundt seg.

MEN. Det ligger også i manges natur å finne en enorm glede i å være aktiv, og i mestring. Å sykmelde seg, avlyse avtaler og gå ned til et absolutt nullpunkt er kanskje ikke den rette oppskriften i alle situasjoner for å finne ro - selv om det for mange er en nødvendighet. Vi er skrudd sammen så forskjellig.



Super Q-tip to the resque


For mange kan det å måtte være hjemme fra jobb og borte fra avtaler bringe med seg mer stress enn om de faktisk hadde kastet seg ut i det med hud og hår. Selv om spørsmålet da kanskje er om man burde jobbe mer med å fjerne denne stikkende dårlige samvittigheten som har så lett for å dukke opp, i stedet for å flykte fra den. Men slik kan man jo filosofere rundt alle spørsmålene som omhandler psyken. I mellomtiden, før man har ordnet opp og bearbeidet alle mønstre, må man gjøre det beste ut av det der og da.

Jeg tror det handler om å lære seg å virkelig kjenne etter, å forstå hvilke signaler kroppen gir.



Selv er jeg naturlig aktiv. Jeg blir lykkelig av det. Å være mentalt sliten kan gjøre at jeg presser meg til å ta det med ro fordi det er det "riktige" - men det er faktisk ikke alltid det jeg trenger. Det varierer, som med alt annet. Å komme seg ut i elva, ut i bakken, ut i snøen, ut med venner, ut til jobben. Fokus. Det gir meg ro. Jeg mestrer. Er til stede her og nå. Digg.











Så tar jeg de asosiale kosekveldene med yoga, fimoleire, hempsmykker, goood bok og valpesnorking når det er det jeg trenger.

Noen ganger gir det en bedre følelse å stå midt i stormen, enn å hele tiden bruke sydvest for ikke å bli våt.

Fallskjermhopping med HAGL på Hamar. Jeg flaret til riktig tid denne gangen