Ett år siden Facebook-suicide

Søndag 14. mars 2010 tok vi facebook-selvmord.

Det var en pulserende varm dag i San Juan del Sur, og Ronny og jeg hadde funnet Lykken i Nicaragua.
Livet kunne ikke føles mer komplett, mer harmonisk.
Og der satt vi og snakket med verdens vakreste Kelly, og fant ut at vi skulle slette kontoene våre på fjesboka.



Det hadde seg nemlig slik, at vi var av den aktive fb-typen. La ut tonnevis av bilder og fulgte med på det meste. Når vi spurte Kelly om hun ville bli BESTEVENNEN vår på facebook (neida. litt.), kom det uforståelige gurglelyder ut av munnen hennes. Det tok litt tid før gurglingen ble prosessert til å bli ord i hjernen: Hun var ikke på facebook, hun.

w00t? Atte hæ?
Kelly, som eier fantastiske El Gato Negro sammen med Rob, er av den livsfilosoferende, estetiske typen. Hun hadde sterke meninger om hvordan facebook kunne være en stressfaktor i hverdagen, som nærmest dannet tvangstanker hos en stakkars bruker.

Pulpo ♥

Vi tenkte satte oss ned på The Pier med et par frosty glass med tøysevann, og utdypet dette med noen snirklete tankekrumelurer. Kelly hadde et poeng. Hvorfor er vi så interesserte i å markedsføre oss selv gjennom å danne et image via endeløse oppdateringer om alt som foregår i livene våre? Èn ting er å være en kilde til inspirasjon og glede, men la oss kalle en spade for en spade. Slik er det veldig ofte ikke med oppdateringer på Facebook.

Mens jeg tok mastergraden i sosiologi, var det flere som skrev om fjesboka som fenomen. Og de siste årene har det poppet opp studier og artikler rundt bruken av sosiale medier. At Facebook er en medvirkende faktor til ulike former for stress, fordi det oppstår nye sosiale spilleregler man må forholde seg til.

Spesielt for Facebook er at den er laget så enkelt at alle kan bruke den. For "Facebook" er ikke en ny greie. Slike nettbyer har eksistert i årevis. Forskjellen er at tidligere måtte man være litt nerd for å hanskes med en slik plattform. Man burde helst kunne litt om html. Dermed utelukket man en ganske stor del av befolkningen.
I dag sitter selv bestemors bestemor og forteller at hun er hekta på Farmville...

 ape

Så vi slettet kontoene våre, denne varme kvelden i SJDS. Bare for å se om det skjedde noe. Da var det dag i norge. Og i løpet av natten bare strømmet det på med meldinger på telefonen. Jeg våknet og bare wtf? Det var alt fra bekymrede "hva har skjedd?" og "er det slutt med dere?" til litt passiv aggressiv ordlyd a la "hvordan skal jeg klare å holde kontakten med dere nå?" (<--seriøst...) til "jasså. Vi får se om jeg husker å be dere med på ting nå da". Den overlegent beste kommentaren var "har dere blitt kidnappet av geriljasoldater i jungelen som tvinger dere til å slette facebook-kontoen?!?!?!".
HEHEHE!

Nei, vi holdt på med dette. Ingen geriljasoldater her

De første var jeg faktisk litt...småsvett. Du blir plutselig borte fra et samfunn som veldig mange er en del av, noe som har blitt integrert som en naturlig del av hverdagen.
Men så gikk det over, denne klamheten. Abstinensen.

Og gjett hva? Når vi kom hjem fra tur, kom alle vennene på besøk for å se på bilder og høre historier fra turen! Jepp, de var fysisk til stede i leiligheten vår. Yayz!
Og flere som vi ser sjelden har sagt "ja, jeg har ikke tatt kontakt på lenge. Jeg pleide bare sjekke på facebook at alt sto bra til, og så har jeg liksom ikke ringt eller noe. Men jeg skjønner jo at dere ikke visste at jeg fulgte med på den måten da".

For all del, fjesboka er et nyttig verktøy når den brukes moderat. Det er en fin måte å arrangere ting på, markedsføre produkter og få kontakt med spennende mennesker rundt omrking i verden på. Så dere skal ikke se bort fra at vi åpner kontoene igjen etter hvert.

Men akkurat nå er det temmelig behagelig å sno seg unna denne sleipe tidstyven.