Om å dele gleden - Happiness is only real when shared

Nå er det ett år siden vi var på Pierats of the Caribbean-tur. Ett år siden, dere.

Det føles helt virkelighetsfjernt. For det går nemlig ikke en dag uten at vi trekker fram minner fra denne reisen. Og det er derfor det er så fint å være to på tur. Når vennene våre for lengst har fått nok av historiene våre, kan vi fortsatt snakke sammen i evigheter om ting som har skjedd.



For alle turene vi har, store og små, lærer oss noe nytt. Noe som gjør at vi stadig blir sittende og filosofere rundt hvordan vi kan skape en hverdag fri for stress, med fokus på det vi elsker mest: natur, reise, dyr, bevegelse. For på tur er vi komplett lykkelige. Om vi får et friskt pust av luksus fordi vi snek oss inn på high class hotell i Jamaica, eller om vi sliter oss gjennom skogen for å kunne sove i et klamt telt fullt av små blodsugere. Lykken finnes i tilstedeværelsen. Å sette utfor stryk i kajakken og kjenne blodet bruse, oppleve nye kulturer på godt og vondt, å holde en valp som lager gryntelyder... Det er RÅ glede.





Her hjemme liker vi å filosofere over et slag sjakk som går ut i de sene nattetimer, helst på hytta. Ronny med en iskald øl, jeg med en frosty amarula. Da minnes vi hvordan det var å dykke i Jurassic Park aka Blue Hole i Belize. Hvordan det var å se den gigantiske skyggen av det vi trodde var båten, mens som viste seg å være en majestetisk revhai. Og hvordan skal vi kunne forklare følelsen av midnattsdykk under fullmånen, hvordan det var å se en lettere forvillet blekksprut skifte mellom alle regnbuens farger når den fikk lommelykten midt i fleisen? At vi nå ikke kan se et bilde eller smykke av en blekksprut uten å utbryte "pulpoooo" med masse hjerter i stemmen?

Et kyss før eventyrdykket på 43 meter i Blue Hole

På tur var det ingen steder som ga oss like mye sjelefred som The Pier i San Juan Del Sur, Nicaragua. Der satt vi hver dag og sorterte inntrykk over uttallige runder med Uno. Å kunne ta fram den følelsen av komplett sjelefred vi hadde da, er så verdifull!

Mestringsfølelsen av å komme seg opp på surfebrettet, og kjærligheten til hverandre fordi vi hjalp hverandre til å mestre sammen, fordi surfeinstruktøren var en selvgod Don Juan.

Frustrasjonen over kubanernes bitterhet og sinne, som speilet seg i alt de gjorde. Sorgen og tårene over å se nok en utmagret hund eller mishandlet hest.







Reggae og regnbuer i Jamaica. Ya mon, no problem!
Den konstante lykkefølelsen over å være nær blått hav, og magien hos rastafari Abba Jahnehoi.





Den intense gleden over å ha overkommet alle mentale barrierer og utført fallskjermhopp - begge hoppet alene, det var aldri noe tandemhopp. Vi backet hverandre opp til å klare det hver gang!





Å kunne diskutere hoppteknikk på snowboard sammen, og se at det fører til forbedring i bakken.



Å kjempe sammen om å dra opp stortorsken på Møre.





Som par lærer man så mye om hverandre på turer hvor ikke alt er tilrettelagt. Hvor man må tenke, føle og handle på eget initiativ. Vi lærte at selv om vi er sosiale og liker å være midtpunkt, så trengte vi også å være i en lukket boble med bare oss to. Ronny og Silje Pairotte. Vi lærte at vi er så aktive at ti dager i et land nesten føltes som en evighet, fordi vi vår voldsomme appetitt for opplevelser holdt oss aktive fra morgen til kveld.

Har dere sett en av våre favorittfilmer, Into the Wild?
Hele Christophers reise foregår alene, og han nyter den fullkomne friheten. Men den siste siden i dagboken hans avsluttes med en linje jeg holder tett til hjertet:

 Happiness is only real when shared.