Et sidespark til The Secret og The Power of Now

Jeg er en av mange som lot meg fascinere av tankegangen rundt The Secret, The Power of Now og lignende bøker når de kom på markedet. Nå ser jeg annerledes på denne typen tankegang; at vi skal legge vekk alle vanskelige tanker, og bare være lykkelige i øyeblikket.

Det er en fin balansegang mellom å leve i nuet, og å flykte fra opplevelser som ikke er bearbeidet mentalt.

Hvis man programmerer seg selv til å alltid være lykkelig, skyver man det vonde unna. Og det er bra der og da. Men kroppen har en tendens til å lagre ting fra fortiden. Hvis man nekter å ta stilling til det, kan det før eller senere slå ut både fysisk og psykisk. I dag står vi ovenfor så mye sykdom som er forårsaket av traumer som ikke er bearbeidet!

Jeg fikk anbefalt Tolle's The Power of Now av et vennepar som er helt frelst, og skaffet meg boken når jeg var i Nicaragua. Inntrykket jeg satt igjen med var at Tolle var i overkant pompøs og selvopptatt, av typen "my way or the highway". The Secret i seg selv handler om tiltrekningens lov, som er noe annet. Men likevel har begge tenkemåtene noe til felles, og det er at man skal fokusere på det positive, ikke det negative.

På en måte er dette en god ting. Det er lett å grave seg ned i sorg og smerte, en spiral ned mot depresjon. Likevel, om man ikke fanger essensen i disse budskapene, tror jeg det kan være lett å undertrykke følelser som ikke er "lov" i følge bøkene.

Vi mennesker består av mer enn bare glede. Vi består av sorg, sinne, frustrasjon, sjalusi, kjærlighet, begeistring og så masse mer. Gleden og lykken er en del av oss, men ikke alt. Vi må få lov til å la følelsene komme når de kommer, om de er negative eller positive.

Jeg er enig i at man ikke skal tviholde på det vonde, og nærmest bruke det som et skjold mot omverdenen. Det er ofte slik depresjonen oppfører seg, at tankene kverner og kverner. Men for å kunne gi slipp på ting, må man ofte tørre å kjenne på følelsene. Få hjelp av en terapeut til å se sammenhenger, slik at kroppen forstår - og gir etter.

Kroppen vår er egentlig programmert til å hele seg selv, men i vårt samfunn er vi gjerne så opptatt av å prestere at vi ikke har tid eller lyst til å høre etter. Dermed undertrykker og fortrenger vi mye hele tiden. Vi tør ikke, vil ikke prosessere og bearbeide.



Uansett er vi skrudd sammen forskjellig, og man må finne sin vei i livet. Ingenting er bedre enn å se "lyset" når man trenger hjelp. Jeg er veldig nysgjerrig, og går gjerne innom dører som er forankret både i vitenskapen og i det alternative. Men jeg tror uansett at det er utrolig viktig å ta tak i ting, å ikke forsøke å undertrykke følelser. For det vil slå ut på en eller annen måte senere.

En venninne av meg viste meg et dikt som handler om å la tanker og følelser komme og gå, uten å undertrykke, holde fast ved eller stresse over dem. Det var så enkelt og vakkert skrevet at jeg vil dele det med dere:

The Guest House

This being human is a guest house.
Every morning a new arrival.

A joy, a depression, a meanness,
some momentary awareness comes
as an unexpected visitor.

Welcome and entertain them all!
Even if they're a crowd of sorrows,
who violently sweep your house
empty of its furniture,
still, treat each guest honorably.
He may be clearing you out
for some new delight.

The dark thought, the shame, the malice,
meet them at the door laughing,
and invite them in.

Be grateful for whoever comes,
because each has been sent
as a guide from beyond.

~ Rumi ~

(The Essential Rumi, versions by Coleman Barks)